Kjære dagbok: Jeg har ikke lyst på barn

Men denne avgjørelsen skal ikke automatisk gjøre meg til et mobbeoffer, eller en person folk kan sende hatmeldinger til.

Dette er en ytring. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

“Er ikke du litt vel gammel til å få barn, snart?” eller “er det ikke på tide at du slår deg ned og stifter familie? Du blir jo ikke akkurat yngre!”. Dette er typiske uttrykk jeg hører støtt og stadig, som en ung (straks) 28-åring midt i hovedstaden. Og dette tærer på.

Spesielt når det også dukker opp meldinger fra fremmede på facebook og instagram som forteller at jeg ikke kommer til himmelen, fordi jeg ikke gjør som Gud ønsker. Hvorvidt jeg kommer til himmelen eller helvete er ikke min største bekymring. Jeg er ateist, så Gud kan få bry seg om noe annet enn meg.

Det jeg frykter mest er å bli sittende i et liv jeg ikke trives i, dersom jeg gjør som de andre stadig råder meg til.

“Jeg mener at nå i 2021, bør en kvinne få kunne fortelle åpent at hun ikke ønsker barn, uten å måtte motta enorm hets og sterk kritikk fra medmennesker. Å stå frem med en såpass ansvarlig avgjørelse, viser at denne kvinnen har gjort flere vurderinger og har kommet frem til at barn rett og slett ikke er for henne – og det burde være helt ok.”

Enveisbillett til ingenmannsland

Jeg husker godt dagen jeg sa det høyt til meg selv. I løpet av livet dukker det opp øyeblikk som stadig definerer deg som person og veien du skal ta ta videre. Dette var for meg, en av de mest viktigste. “Jeg har ikke lyst til å bli gravid og jeg har ikke lyst på barn.” Det jeg også husker godt, er lettelsen jeg følte i etterkant. Alt det presset, all hetsen og all masingen forsvant og jeg følte meg plutselig 10 kg lettere.

Det stadig økende samfunnspresset om å reprodusere, ble endelig pakket ned i kofferten og sendt med enveisbillett til ingenmannsland.

Jeg synes også det er trist når kvinner i samfunnet vårt, eller barnløse tv-profiler, blir dratt frem på tv, på radio og i media – fordi de er barnløse. Jeg oppfatter det som at de gis en sjanse til “å forsvare seg” og samfunnet gjør det til en mye større ting enn det er, eller burde være.

Å være frivillig barnløs, burde ikke være annerledes enn å være tobarnsmor. Begge livsstilene er resultatet basert på én avgjørelse.

Et godt land å stifte familie i

Statistisk sett vet vi at Norge er et godt land å stifte familie i. Her får du gode helsetjenester under svangerskapet og hjelp etter fødselen. Barnehageplasser finnes det nok av og vi får økonomisk støtte fra NAV – dersom en faller innenfor de rette kriteriene. Dog dette er et eget, problematisk tema i seg selv. På lista over andre gode land for vordende mødre, finner vi også Australia, Island, Sverige og Danmark.

Men… vi vet også at hvert eneste år, dør nesten en halv million kvinner under fødselen. 99% av disse er kvinner som befinner seg i utviklingsland, men i USA er tallet på cirka 700 kvinner. Hvert. eneste. år. I tillegg er så mange som 24.000 babyer i USA, dødfødte. Det er også store mørketall når det kommer til skader på mor under- og etter svangerskapet. Ifølge tall fra Medisinsk fødselsregister får i underkant av 900 kvinner i året, i Norge, større fødselsrifter i underlivet, ved vaginalfødsel. Mellom femten og tretti prosent av de med de mest alvorlige skadene får varige men. 

NRK Nordland rapporterte også om 552 kvinner i Norge som hadde søkt erstatning for fødselsskader. 71% av dem fikk avslag og sliter med å holde både karriere, helse, økonomi og familielivet i gang.

“Så du… liker ikke barn du da?”

Jeg hater ikke barn. Tvert imot. Jeg har allerede tre nevøer og et fjerde tantebarn på vei, og dette holder for meg. Barn er interessante og de har mye å lære oss voksne om det å leve i nuet. Jeg synes det er kjempeflott at mange mennesker drømmer om å få barn og stifte familie. Jeg tenker også det er fantastisk at de vet hva de vil, og håper at de får muligheten til å gjennomføre det. Det ser jeg også når alle venninnene mine én etter en deler på facebook eller på instagram, at “vi skal ha barn”. De er glade og ser en lys framtid i vente. Og det burde de også. Fordi vi lever i et demokrati og har frihet til å kunne ta egne valg.

Det jeg ikke liker derimot, er at når dette barnet kommer til verden, så handler ikke livet lenger om deg, men om han eller henne – eller de. Naturligvis. Du som mamma mister oftest (men ikke alltid) karrieren og livet du kjente godt til, før du ble gravid. Alle målene dine og drømmene dine faller lenger bak på lista og sjansen for at du klarer å oppnå disse, blir mindre og mindre med årene. Spesielt hvis du ikke får ekstra hjelp underveis. Og når barnet endelig forlater redet, er dine beste år borte og det du engang drømte om, er kanskje ikke lenger der, men heller blitt et svakt minne som ligger gjemt bak i hodet.

Du ga alt du hadde, slik at barnet fikk det godt under oppveksten. Og du ble glemt. Jeg vil ikke være den personen.

Jeg er ikke mentalt syk, jeg er ikke alkoholiker eller narkoman (som folk har spurt meg om). Men jeg har kun energi nok til å ta vare på meg selv. Jeg er derfor såpass egoistisk at jeg sier nei takk til barn, Erna. Og tro meg, jeg har vurdert og reflektert mye.