Faren til “Lise” forgrep seg på henne natt etter natt: – Han spurte om jeg hadde fått mensen enda

– Hver kveld kom pappa inn på rommet og kysset meg god natt. Men én kveld ville han mer. Jeg skjønte ikke hvorfor, men turte ikke å si nei. Han var jo pappaen min. 

Vi møtes på en trang, men koselig café på Grünerløkka i Oslo. Stemningen inne på cafeen er munter og det spilles avslappende musikk over anlegget. Det er varmt her inne og det dufter kaffe og kanelboller. Det blir en kontrast mellom stemningen inne og det kalde og tufsete været utenfor de små vinduene. Bjellen i døra ringer og inn kommer ei små-kald og godt kledd jente. Ved første øyekast virker hun munter og fornøyd, selv på en tung høstdag som denne.

“Lise” (32) bor idag i Oslo med kjæresten og deres to katter. Hun er snart ferdig med mastergraden sin og gleder seg til å komme vekk fra bøker og pc-skjermer for en stund. Etter fire lange år bak seg på skolebenken, begynner hun å bli lei, men er storfornøyd over hvor mye hun har utrettet så langt i livet. For livet har ikke alltid vært lett.

“Lise” er en av fire barn i en liten familie. Mor og far giftet seg unge og ikke lenge etter kom storesøsteren til verdenen. Knappe året senere var “Lise” på plass i barnesenga også. Foreldrene var glade i arbeidet sitt, så barna måtte passe på hverandre under oppveksten, noe de også ble svært vant til. Så fort lillesøster- og bror kom til verden, var “Lise” en ekstra-mamma fra dag én. Moren deres jobbet som sekretær og hun hadde ikke typiske 9-16 arbeidsdager. Far var heller ikke mye tilstede; han jobbet som mekaniker og fordi familien hadde null økonomisk støtte fra resten av familien, gikk all tid til jobben slik at alle hadde mat på bordet. Det la mye press på både mor og far, men “Lise” bemerket seg at det dukket opp flere tomme ølflasker på stuebordet, da far hadde vært alene hjemme med barna.

Etter flere år som mekaniker skadet faren seg og brakk fingrene på høyre hånd. Dette gikk sterkt utover ham og han måtte si opp jobben som mekaniker, da det tok flere år før fingrene hadde leget nok til å kunne fungere normalt. Det var vanskelig å finne andre oppdrag som ikke krevde mye håndarbeid og han ble mer glad i flaska for hver dag som gikk. Hver gang han hadde drukket ble han også mer kjærlig; han skulle ha flere klemmer og flere kyss. Moren var uvitende og jentene begynte å kvie seg litt for å gi pappa god natt-kyss og klemmer.

Natten da alt snudde

Én natt overnattet storesøsteren hos en venninne og “Lise” og lillesøsteren  delte seng. Akkurat idet “Lise” holdt på å sovne, knirket det i døren og inn kom en mørk skygge fra gangen. Hun skvatt til og reiste seg opp for å se hvem det var og eventuelt spørre om hva som var galt. Faren gikk svimlende inn i rommet og vekket lillesøsteren. “Kan du gå i stua litt, vennen? Jeg må bare prate litt med “Lise,” hvisket han med alkoholfylt ånde. Stemningen i rommet ble øyeblikkelig mørk og tung. Lillesøsteren så bekymret på “Lise” før hun snudde seg og gikk ut i stua og “Lise” var nå alene i rommet med faren og frykten for hva som kom til å skje. Han satte seg ned på senga og tok “Lise” på låret, før han spurte: “Når jenter blir eldre “Lise,” går alle gjennom en forandring i kroppen og alle jenter begynner å blø litt. Det er slik jenter blir til damer og kan få barn. Har du opplevd det enda?” Han lente seg innover og “Lise” nikket ja, mens hun så på ham med store og redde øyne. Så gled fingrene hans lenger opp mellom lårene og inn gjennom trusekanten.

På cafeen sitter “Lise” nå og stirrer ut av vinduet samtidig som hun forteller hva som skjedde den kvelden. Hun holder nesten pusten og på overflaten ser det ut som hun gjenopplever den aller første kvelden, da misbruket startet. Etter denne kvelden ble “besøkene” med faren mer frekvente og moren ante ingenting. “Lise” fortalte det heller ikke til søstrene eller broren sin. Ikke før 13 år senere… Da hadde faren gått bort og “Lise” måtte få sannheten frem. Moren ble ikke overrasket da “Lise” fortalte om misbruket, men ble heller knust over at datteren hennes hadde opplevd et slikt mareritt uten å fortelle det. Selv tok det “Lise” mange år før hun hadde opparbeidet nok tillit til menn igjen og hun traff kjæresten sin bare et par år tidligere før møtet vårt. Hun ønsker nå at andre barn aldri skal oppleve det samme marerittet hun selv måtte overleve i nesten fem år.

 

About Hege Lianne Williams 21 Articles
Jeg er journalist og innholdsprodusent i Vouzmagasinet. Jeg elsker å få frem inspirerende, rørende og sterke historier, som vanligvis ikke blir hørt. Har du tips om en god historie jeg kan fortelle? Send meg en e-post på: hege@vouzmagasinet.com

Be the first to comment

Leave a Reply

Your email address will not be published.


*