Mai trosser hets og hjelper syke byduer: – Nå har jeg seks duer inne på soverommet mitt

Mai Amundsen er én av mange frivillige i Oslo som bruker mye av fritiden sin på å lete etter syke og skadde duer i Oslo. Dette har hun drevet med de siste to årene. Foto: Hege Lianne Williams.
Mai Amundsen er én av mange frivillige i Oslo som bruker mye av fritiden sin på å lete etter syke og skadde duer i Oslo. Dette har hun drevet med de siste to årene. Foto: Hege Lianne Williams.

Debatten om byfugler og sykdom raser i Oslo. Likevel er det fortsatt noen som vier både fritid og egne penger til å hjelpe syke og skadde byduer. Mai Amundsen er én av dem.

– Nå ser jeg faktisk at den der er litt syk, sier Mai Amundsen idet hun leder vei gjennom Brugata og stopper foran den første duen hun ser. Den forsøker å spise frø, men bommer mange ganger før den treffer.

– Duer er vanligvis veldig treffsikre. Dette er dessverre en virussykdom vi aldri før har sett her i Oslo, og den gir nevrologiske symptomer som dette.

Vouzmagasinet: Men hvordan har du lært deg dette? Har du tatt utdannelse i dyrehelse, eller hvordan har du fått så mye kunnskap?

– Det finnes mye god faglig kunnskap på internett. På min instagramkonto er to av mine følgere veterinærer med fugl som spesialfelt. De deler råd og informasjon med meg som er veldig nyttig. Jeg har også lært mye av folk i organisasjonen min, FugleAdvokatene. Lederen i organisasjonen er selv veterinær, forteller hun.

Instagramkontoen hun snakker om er pigeonrescue_oslo og den har så langt i underkant av 400 følgere. Følgerne er ifølge Mai både nordmenn som er interessert i det hun gjør og andre rehabbere som hjelper fugler både i Norge og i utlandet.

På instagram publiserer hun bilder av arbeidet hun gjør som frivillig for FugleAdvokatene. Det er i samme organisasjon hun har blitt et offisielt rehabiliteringshjem for syke fugler.

Klar beskjed: På handlenettet til Mai står det “fred, kjærlighet og duer”. Handlenettet beskriver lidenskapen Mai har, idet hun hjelper syke byfugler. Foto: Hege Lianne Williams.

Solsikkefrø og saks i håndveska

I dag tar hun med Vouzmagasinet på en privat fuglevandring i Oslo sentrum, før vi skal hilse på duene som befinner seg på soverommet til Mai og samboeren.

Dagens rute er en Mai tar flere ganger i uken for å lete etter syke eller skadde duer i nød, og for å fôre byens vingede borgere. Arbeidet hun gjør er helt ulønnet og fuglefôret finansieres fra egen lomme. Den eneste gevinst er friske og spreke fugler.

Ikke lenge etter hun møter Vouzmagasinet, finner hun sin første due som trenger fysisk hjelp. Den har fått en tråd surret rundt en av tærne sine, noe som tydeligvis er et helt vanlig problem å finne. Uten hjelp kan dette fort bli en alvorlig tilstand for duen.

Forberedt med solsikkefrø og saks i håndveska, prøver Mai å undersøke den nærmere.

– Dette er veldig vondt for dem. Det er både tråder og menneskehår som surrer seg rundt tærne deres. De går rundt gatelangs hele dagen for å finne mat og får ikke fjernet dette selv. Når de trasker rundt så strammer det seg mer og mer. Da kan den til slutt kutte av blodsirkulasjonen til tærne og føre til at tåen blir nekrotisk og faller av.

Noen ganger sitter den høyere opp ankelen, da kan duene ende opp med å bare ha en stump som fot resten av livet, sier hun mens hun rister på hodet og leder veien videre.

Hun har planlagt en lengre runde for oss, så hun gjør seg derfor et mentalt notat om duen, fjærmønstrene og hvor den befinner seg, så hun kan komme tilbake til den ved en senere anledning.

Et av de beste stedene: “Her får jeg aldri kjeft”, roper Mai mens hun kaster fuglefrøene mot duene i parken. Duene spiser hvert eneste korn, og vi får besøk av spurver, måker og kråker under fôringen. Idet vi forlater stedet, ligger det ikke igjen et eneste korn. Foto: Hege Lianne Williams.
Godt utstyrt: I disse posene har Mai flere typer fuglefôr. Noe er til duer, noe til måker og noe til ender. Foto: Hege Lianne Williams.

Duene kjenner igjen mennesker

Ruten hennes skal nemlig lede oss gjennom flere populære parker fra Grünerløkka mot Carl Berner, og vi ankommer første park. Det er ikke vanskelig å se lidenskapen når hun nærmer seg dueflokken sin – smilet gliser fra øre til øre. Duene kjenner henne igjen og kommer flyvende.

– De kjenner igjen mennesker, og de kjenner igjen meg. De vet at jeg er trygg og at de kan komme helt bort for å spise. De er enklere å undersøke og få tak i, når de spiser og når de er i flokk. Er det få duer der, prøver jeg å lokke til meg flere for å gjøre det enklere hvis jeg må fange en.

Mai ser nøye på den ene duen.

– Jeg tror jeg har hatt han der hjemme hos meg tidligere. Jeg tror det altså! Noen av dem er enklere å kjenne igjen enn andre på grunn av farger og mønster.

– Akkurat nå har jeg seks duer inne på soverommet mitt. Vi har hatt helt opp til 15 duer der inne, men det var for mange, ler hun.

I 2011 ble det gjort forskning på duenes evne til å kjenne igjen mennesker. Forskere i Paris testet ville duers reaksjoner ved å kle seg ut i forskjellige antrekk, og oppføre seg forskjellig mot duene hver gang. Resultatet var at duene ikke lot seg lure av antrekkene, men heller kjente igjen menneskelige fjes.

Vi finner ingen duer som trenger hjelp på vårt første stopp, så etter litt fôring og en kjapp opprydning av gjenslengte brødskalker, er vi på veien videre.

Rydder opp: Under ene broen langs Akerselva er det lagt ut brødskalker til fuglene. Disse er enklere for endene å spise, enn duene. Foto: Hege Lianne Williams.

Holdninger, kjeft og trusler

Vel fremme i neste park på ruten vår, kommer duene flyvende også her idet Mai setter fra seg posene sine. Et par minutter inn i fôringen får hun også besøk av dagens første nysgjerrige forbipasserende som ønsker å høre mer om arbeidet hennes.

Men det er ikke alle samtalene som er like hyggelige. For etter lengre tid som fuglehjelper, har hun fått inntrykk av at folk har svært forskjellige holdninger til dyreliv og fugler i byen.

– Det er mange som mener at dyr skal være på visse steder, men aldri hvor de kan oppleves upraktisk for mennesker. Hvalrossen Freya er et godt eksempel. Dyr er fint, men ikke akkurat her eller der. Og det går jo ikke an å holde på sånn. Det er et veldig antroposentrisk syn på verden hvor mennesket er midtpunktet, forteller hun.

Og holdningene lar seg ikke gå unevnt. Flere ganger opplever Mai svært ukomfortable situasjoner i forbindelse med rundene sine, folk kommer bort til henne for å fortelle om sin misnøye med arbeidet hun gjør.

Saken fortsetter under bildet.

Vet hva hun ser etter: Hver dag leter Mai etter duer som halter, lener seg på vingene eller ser syke ut. Det tok litt tid å lære, men nå vet hun hva hun skal se etter. Foto: Hege Lianne Williams.

– Når jeg møter mennesker som er misfornøyde med det jeg driver med, så er de ikke interesserte i å høre hva jeg gjør eller hvorfor. Det er sjelden det blir en fornuftig dialog. Ofte ser man først at de står litt på avstand og manner seg opp, før de kommer bort og kjefter. Men jeg opplever også at folk kommer mindre opp til meg når jeg er ute med samboeren min.

Mai kjenner folk som har blitt truet med anmeldelser, fordi de er ute å mater fugler.

– Det er jo ikke ulovlig å mate fugler.

– Det er kjipt at det skal være sånn, for det faller meg aldri inn å gå bort til en person i parken som driver yoga, eller røyker, eller spiller musikk, og kjefte på dem eller true med anmeldelse.

Nå har situasjonen blitt verre for frivillige fuglehjelpere.

Forleden dag opplevde en annen frivillig i samme organisasjon å få svært trakasserende kommentarer fra en forbipasserende sjåfør, da hun var ute og matet fugler. Hun holdes anonym i denne saken, av egne årsaker.

Hendelsen tok sted samtidig som Bymiljøetaten i Oslo satte inn anmodning mot å mate fugler i byen, på grunn av en smittsom virussykdom som smitter mellom duer via avføring.

Ingen skal utsettes for en slik uakseptabel adferd

På et spørsmål om de frivilliges sikkerhet mens de mater fugler, svarer Bymiljøetaten følgende i en e-post:


– Vi har nylig gitt råd om å ikke mate fuglene i nært samråd med Mattilsynet og Veterinærinstituttet, utfra byduebestandens velferd. Selv om mating gjør det lettere å finne de syke fuglene, bidrar det også til økt smitte. Dette er en sterk anmodning, men ikke et forbud mot mating. Det er uansett trist å høre at de som har fuglenes beste for øye, blir utsatt for grov sjikane og hets. Ingen skal utsettes for en slik uakseptabel adferd.

Dumping: Dette synet møter ofte Mai da hun er ute på tur. Gammelt og muggent brød er skadelig for alle fuglearter. Foto: Mai Amundsen.
Gammelt og muggent: Det er gammel mat som dette som blir til rottemat. I tillegg er det ingredienser i dette og i middagsrestene som er giftige for duene. Foto: Mai Amundsen.

Forsvarlig mating

Mennesker som kommer opp til Mai for å vise sin misnøye, argumenterer med at fuglemat kan ende opp som rottemat. Da forklarer hun forskjellen på forsvarlig mating og direkte dumping. Ifølge Mai er det dumping av mat som lokker inn rottene.

– Jeg prøver å fortelle dem at en forutsetning for rotter, er at det ligger matrester igjen. Sånn som jeg mater fuglene, er det ikke noe mat igjen når jeg har gått. Det er forskjell på forsvarlig mat og mengder, enn det å komme med en pose full av middagsrester og bare helle det ut. Det er dumping, og det vil ingen ha. Det ser vi dessverre mye av når vi er på tur i parkene. 

Klarer å se dem: Midt oppi dueflokken får Mai øye på en due som trenger hjelp umiddelbart. Da er det frem med saks og antibac. Foto: Hege Lianne Williams.

Operasjon i parken

Etter nærmere undersøkelser under besøket vårt, finner Mai en due med en svært stram tråd surret rundt den ene tåa. Foten til duen har blitt blå og hoven, og duen viser tydelige tegn på smerter og ubehag. Uten å nøle drar hun frem både sakser i forskjellige størrelser, pinsett og antibac. Etter noen minutters arbeid, er duen sluppet fri.

– Det tar ikke lange tiden å hjelpe en due på vei til jobb. Jeg tenker det er mange som er interessert i å gjøre en forskjell. Noen ganger er det snakk om store ting. Dette her krever en veldig liten innsats, men vil gjøre en stor forskjell i en dues liv.

Vi forlater duene til seg selv, og tar turen til rehabiliteringsfasilitetene som befinner seg i leiligheten til Mai.

Rehabiliteringshjemmet

Amundsen har akkurat feiret sin 1. årsdag som et offisielt rehabiliteringshjem for FugleAdvokatene. Sammen med organisasjonen prøver hun å lære opp andre mennesker til praktisk duehjelp; hvordan finne duer, fange de på en trygg måte og behandle tråd rundt tær. Men noen ganger er situasjonen såpass alvorlig at duen må tas med til veterinær, for så å bli plassert i et rehabiliteringshjem til behandling og observasjon, før den kan slippes ut igjen.

Interessen for dette fant Mai og samboeren hennes midt under covid-nedstengningene. Selv hadde hun ikke noe særlig forhold til fugler tidligere. Siden den gang har Mai hjulpet anden Logan, kråkene Merlot og Syrah, en skjære og en meis – i tillegg til en rekke duer.

I dag befinner det seg seks duer i bur inne på parets soverom, og alle er der av forskjellige årsaker. Vi får hilse på alle sammen, idet Mai tar én og en due ut av buret. De skal nemlig få fly fritt inne på soverommet. Men da må de bruke spesialsydde bleier, kalt Flypers, utstyrt med bind fra First Price.

Saken fortsetter etter bildene.

Duebleier: Bleiene er spesialsydde til duer, og disse har Mai kjøpt på nett. Som innlegg bruker hun bind fra First Price. Med bleiene på, kan duene få fly fritt innendørs uten at Mai må tenke på avføring etterpå. Foto: Hege Lianne Williams.
Godt vant: Duene har blitt svært vant til å bruke bleiene sine, og Mai kler de på raskt. Foto: Hege Lianne Williams.
I bur: På nettene bor duene i disse burene. Ifølge Mai er det svært lite lyd å høre fra dem om natten, og en frisk dues avføring er luktløs. Da sover både hun og samboeren godt, rett ved siden av. Foto: Hege Lianne Williams.

Endelig fri

Før vi avslutter turen vår, følger vi Mai og duen Thor til dagens veterinærbesøk. Han skal fjerne en to uker gammel bandasje rundt beinet sitt som har stabilisert et vondt brudd. Selv om Mai finansierer fuglefôret, er det organisasjonen som dekker veterinærkostnadene. Da reiser de til den faste veterinærklinikken i Gamle Oslo for å få hjelp.

Her blir de møtt med mye kunnskap.

– Jeg har opplevd klinikken som veldig flinke. Jeg lærer mye fra de også. Det hender jo at jeg også kommer med tips til hva vi frivillige kan gjøre, hvis jeg har fått gode innspill fra andre rehabbere eller instagram. Veterinæren setter pris på dette og jeg tror han også lærer mye gjennom å behandle våre pasienter, avslutter Mai.

Lei etter mange år med fugledød

Det finnes flere fugleorganisasjoner og aktive grupper i Oslo, som alle ønsker å få mer fokus på fugleliv i Oslo.

Lena Nystrøm er talsperson for gruppen Frognerdammens fugler, hvor fokuset handler om å hjelpe svaner og andre fuglearter i dammen Frognerparken. Gruppen har vært aktiv i arbeidet sitt siden oppstarten i 2020, da de så seg lei etter flere år med fugledød i dammen. 

Nystrøm mener det ligger alt for lite fokus på dyrevelferden i Oslo Kommune. Da tenker hun på fuglerarter som blant annet duer, svaner, stokkender. 

 – I Frognerparken flytter det inn svaner hvert år, men det går ikke så veldig bra med de. De har ikke noe egnet hekkested, ikke noe mat og ingen skjerming mot mennesker og løse hunder. Hvert år ser vi svaner der som dør av forskjellige årsaker, men det går med andre fugler også – fordi det er så lite næring og hensyn til fuglelivet. 

Nystrøm forteller at gruppen har prøvd å komme i dialog med flere instanser om fuglelivet, men opplever at få av dem tar noe særlig ansvar. Selv har hun tre tiltak hun mener Oslo kommune kan igangsette for å øke dyrenes sikkerhet, og bedre velferden.  

– De bør skjerme fuglene fra mennesker og dyr, hindre folk i å kaste ut uegnet mat som boller og muggent brød, og de kunne ha plantet litt sjøgress som er god næring for fuglene. Dette er helt enkle grep, avslutter hun.

Engasjert: Lena Nystrøm er talsperson for gruppen Frognerdammens fugler, samtidig som hun er frivillig for Svanehjelpen. Hun mener Oslo Kommune må ta mer hensyn til byens fuglearter. Foto: Privat.
About Hege Lianne Williams 21 Articles
Jeg er redaktør og journalist i Vouzmagasinet. Jeg elsker å få frem inspirerende, rørende og sterke historier, som vanligvis ikke blir hørt. Har du tips om en god historie jeg kan fortelle? Send meg en e-post på: hege.williams@vouzmagasinet.no