Har du noen gang luktet døden? Jeg mener, virkelig ha fått luktet på den? Det er den verste lukten som finnes, men den er ubeskrivelig. Det lukter råttent og umenneskelig.
Etterhvert som min manns halskreft forverret seg, kunne jeg lukte døden mer og mer. Den tok sakte men sikkert det lille som var igjen av liv i ham. Han var så svak og livløs at alt jeg kunne gjøre for ham, var å prøve å tilby litt vann i ny og ne. Døden holdt grep om ham og den ville ikke slippe. Han var så nær å gi etter til mørket og vi alle trodde dette var slutten.
Jeg måtte kjempe for mannen min. Det er det vanskeligste jeg noensinne har gjort. Jeg måtte være bestemt og tvinge i ham væske og næring, bare for å holde ham i live frem til operasjonen. Jeg garanterer at om vi hadde måttet vente bare én dag til, hadde dette vært en helt annen historie.
Endelig kom operasjons-dagen. Datteren vår kjørte oss til sykehuset hvor vi også møtte på broren til mannen min. Vi var der i omtrent 30 minutter for å forberede ham til operasjonen. Hjertet mitt gjorde så vondt. Han så svak og blek ut. Jeg var livredd og jeg kunne se frykten i øynene hans. Hva om dette var det siste vi gjorde sammen? Jeg fikk lov til å sitte med ham under forberedelsene. Legen forklarte inngrepet, de skulle fjerne stemmebåndene og en stor del av tungen. De måtte bokstavelig talt, skjære fra øre til øre. Operasjonen skulle ta 5 timer.
Det var de lengste 5 timene i mitt liv. Jeg gikk rundt og rundt, prøvde å gå ut for frisk luft, tok opp telefonen sikkert hundre ganger. Jeg klarte ikke å få vekk det siste synet av mannen min, der han lå svak og blek. Han brukte alltid å være den sterke av oss to, men nå måtte jeg ta over. Etter 5-timers-helvete kom legen tråkkende ut i gangen. Operasjonen hadde gått fint og han var sikker på at de hadde fjernet store deler av svulsten. Til slutt fortalte han at de måtte fjerne så mye av tungen og svelget at mannen min måtte ha sonde ut livet. Jeg gråt og gråt; mannen min elsket jo mat! Jeg bestemte meg for å ikke fortelle ham denne delen når jeg skulle få se ham.
De neste dagene var bare en evig tåke. Sykepleiere, sår, sting, rens. Jeg ble opplært til å rense sårene slik at vi kunne ta ham med oss hjem. Etter noen dager skulle han gjennom sin første test for å sjekke svelget. Et par sykepleiere kom inn i rommet med litt væske. Jeg holdt pusten da han tok sin første sipp av glasset. Han klarte det! Vi fortsatte med væske de neste dagene og gikk forsiktig over til geléer og puddinger. Dette tok han også på strak arm! Neste steg ble å prøve å supper. Noe han også mestret. Idag spiser han nesten alt. Til tross for at det går tregt, så spiser han selv.
Siden operasjonen har vi sakte, men sikkert prøvd å få livet tilbake. Men helt plutselig kjenner jeg det igjen. Den lukten. Den kommer snikende inn i huset vårt og jeg får angst. Enn hvis det går galt? Frem til nå har vi hatt våre gode og dårlige dager, men nå som nyåret er rett rundt hjørnet håper jeg vi kan legge lukten av død bak oss. Jeg må minne på ham ofte at han fortsatt er mannen jeg giftet meg med. Jeg er nå stemmen hans. Støtten hans. Og jeg ville ikke hatt det på noen annen måte. Vi trenger hverandre og jeg skal så absolutt ikke la døden få ta ham. Selv om jeg kjenner lukta fortsatt. Det er ikke så lenge siden den banket på døra vår.
Denne artikkelen ble skrevet av Kat Oakley og publisert første gang på Vouzmagasinet.com i 2016.
Be the first to comment